Filindeu og Carasau, enkle og udødelige smaker

/Filindeu og Carasau, enkle og udødelige smaker

Smak av Sardinia avslører dype og sterke bånd med fortiden. Filindeu og Carasau, enkle og udødelige smaker, forble identiske over tid, bevarte arv som en dyrebar skatt på fine fingerbevegelser i en tilberedning som samla samfunnet.

Sa cosa antiga durada de prusu (på sardinsk: de gamle tingene varer lengre)

Fra fem hundre år til i dag, hvert år under nettene av den første mai og 4. oktober, foregår fest av Sankt Frans i Lula. Mange går på pilegrimsreise gjennom Barbagia veier for å besøke helligdomen av helgenen på bakken dominert av Monte Albo fjellet. I atmosfæren av erindring og åndelighet, fra kvinners hendene til pilegrimers hendene, en delikatesse overføres: Filindeu og Carasau, enkle og udødelige smaker, i en suppe som varmer kroppen og nærer sjelen.

Semulegryn, vann, salt, sauer buljong og ost. Både oppskriften og fremgangsmåte er overlevert fra mor til datter, retten er forberedt i gruppe, med naboer, med barnebarna. Deigen er delt, tatt et lite stykk i hånden, trukket og klemt sammen de to endene. Og her kommer de første to ledningene. Da blir deigen trukket igjen og klemt sammen. Og så videre, åtte ganger, til man får 256 tråd. De er tatt og strukket på tregulvet før de har tre lag, plassert til å veve. Når det er tørket i solen, er deigen brutt, lagt midt i velsmakende buljong og blandet med fersk ost. En sjelden rett, serveres veldig varmt, som er verger få kvinner som bruker sin tid å lære sin lidenskap.

Blant Filindeu og Carasau, enkle og udødelige smaker, har Carasau brød også gamle røtter. Kjent i Italia halvøya med navnet ‘musikalsk ark’, for dens lyd skarphet, skjuler  en kollektiv historie laget av engasjement, bønn og glede. Utarbeidelse av Carasau begynte før soloppgang og endte i ettermiddag, hovedpersonene venner, slektninger og naboer. De ba for den gode hevning med et kors på deigen fortsatt myk og de var til å bevare god suksess. Så ble ved tennt og der, timer og timer foran ovnen, mellom duften og hendene i hvitt med mel, de fortalte historier, de betrodde og lo.
“Carasadura” fasen, det vil si steking, var den endelige dommen, der kvinner kunne endelig puste en lettelses sukk. Plutselig hadde man i hendene noe å tilby for å gi ernæring og ta vare på familie og venner. Sprøtt og godt selv etter mange dager, har dette brødet vært i århundrer uunngåelig tilstedeværelsen av sardinsk matbord, som et symbol på godhet og deling.

2017-06-24T17:42:52+00:00